For å sitere meg selv...

...ville jeg bare dele dette direkte sitatet fra en samtale med andre engleforeldre. Det sier egentlig alt.

Huff.... kjenner jeg blir sinna... det folk ikke skjønner, er at det forverrer sorgen å påstå noe slikt... altså som at "du har sørget lenge nok" eller "du har færre barn enn du tror"....!! Kan de ikke bare akseptere at vi ikke vil glemme, og at vi regner med de barna vi har i himmelen også?? det behøver jo ikke å være negativt!

Internett kan være en bra ting å ha. Jeg har nemlig fått meg en jevnaldrende venninne via bloggen, Ida Catherine, som også mistet sin nydelige lille datter ♥Veda♥ uforklarlig i svangerskapet 5. mai i år... Hun er den første jeg har blitt så godt kjent med nettopp pga. tragedien som vi har opplevd. Vi kommer veldig godt overens, og har veldig mye felles, - forutenom det å miste det kjæreste vi har, mener jeg. Det er godt å ha en å dele innerste tanker med, tanker man egentlig ikke kan snakke om lenger. Jeg sørger ikke så dypt lenger, men jeg har Linnea Aurora i hjertet mitt, og jeg vil gjerne snakke om henne. Og det har gått bedre enn jeg trodde å snakke med en som akkurat nå er inne i den verste sørgeperioden. Jeg må innrømme at jeg var litt redd for å bli sterkt påvirket, men det har egentlig gått veldig greit.


Vi engleforeldre står sammen for å bekjempe tabuet rundt spebarnsdød. Det vil ta tid, men vi er på god vei til å gjøre en forandring.


Tenker på deg, Ida, og lille vakre Veda, i sin nydelige hvite prinsessekjole ♥ Håper vi sees snart igjen. God klem fra meg

Merkelig innfall: Pikeforkle...

Huff, føler at jeg gjorde noe veldig rart... Her om dagen var jeg og handlet i byen, og fikk øye på et barneforkle på salg som jeg har beundret helt siden jeg gikk gravid med Linnea. Jeg tenkte "hvis Linnea hadde levd, så hadde jeg jo så klart kjøpt det..." 

Det er et jenteforkle da, og jeg har jo en gutt på bare 3 mnd nå. Men jeg kjøpte det likevel... Vet ikke hva jeg skal med det, tenkte kanskje jeg kunne gi det i gave til noen siden det bare blir liggende i en skuff her. Men jeg har liksom ikke helt lyst, kjøpte det jo når jeg tenkte på Linnea... Så på en måte er det Linnea sitt, kanskje jeg skal legge det i minneesken hennes... Huff... Jeg går jo så klart enda og håper på å få en jente en gang... Ikke at jeg ikke er like glad i gutten min, men mammahjertet mitt lengter etter en liten jente også. En liten lillesøster. Jeg føler meg litt fæl som sitter og lengter etter en liten jente når jeg er så heldig å ha en fantastisk liten gutt. Hva slags mor er jeg egentlig?

Så klart, jeg kunne jo ikke vært foruten den lille gutten min, jeg elsker barna mine over alt ♥

En bandasjert lillebror..

I går kveld lå jeg i sengen og ammet lillebror, og vi sovnet begge to. Da hadde jeg litt ekkel drøm. Jeg drømte jeg at jeg våknet og så på han (en slags paralysedrøm), og det jeg så var en liten gutt med bandasjer rundtomkring hodet - du så liksom nesen, øynene og munnen + litt til. Og under bandasjen så han veldig ut som storesøsteren da vi fikk se henne etter obduksjonen, og han var litt forbrent i huden. Storesøster var innsunket i kinnene, mørk og stiv i huden, hadde tørre mørke lepper og sår på haka og kinnet.. så slik så lillebror ut i drømmen. Var så glad da jeg våknet og alt var normalt...

Jeg har lurt litt på om jeg er unormal, for jeg kjenner nesten ikke på vonde følelser når jeg ser på lillebror, jeg kjenner til tider vemod, ja, men for det meste har jeg bare gode tanker rundt Linnea nå. Hun er datteren min, og hun har en grav, hun er ikke hos oss. Men hun er likevel med meg i hjertet og minnet mitt. Og det er greit. 

Det høres grusomt ut å si at det er greit, men på mange måter så har opplevelsen gjort meg til et bedre menneske, et sterkere menneske. Det var kanskje ikke meningen at hun skulle være her på jorden. Hvem vet, kanskje hun reddet livet til pappaen sin, da han skulle vært på Utøya den 22. juli, men glemte å melde seg på AUF-konferansen fordi han var inne i en tung sørgeperiode... Det høres ganske sinnssykt ut, at min datters død skulle redde pappaens liv. Igrunn en vanskelig tanke, for jeg skulle jo så gjerne hatt dem her, begge to... Men hvis ikke vi hadde mistet Linnea, så hadde vi kanskje ikke hatt lillebror. Og på sett og vis, tror jeg hun bandt meg og pappaen tettere sammen, - for om ikke det var for den sorgen vi delte, er det ikke sikkert vi hadde holdt sammen.


Så som sagt, så har jeg lurt på om jeg er unormal som ikke kjenner på vonde følelser når jeg ser på lillebror. Jeg vet nemlig at det er andre som sliter en del med tapet av sitt første barn også når de får et levende barn. Hvorfor er ikke jeg en av dem? Ikke at jeg ønsker å slite, det er vel mer en dårlig samvittighet ovenfor Linnea som styrer disse tankene. Det er kanskje nettopp denne dårlige samvittigheten som gjorde at jeg drømte ovenstående drøm? Jeg tenker jo på Linnea, som noe fint, som en stor gave livet ga. Ingen andre har en Linnea Aurora. Det har vi, selv om vi ikke har henne hos oss.


Jeg vet ikke, jeg. Kanskje er det lettere for meg å se på mitt første levendefødte barn fordi han er en gutt, og vi mistet en jente. Påminnelsen blir ikke like sterk. Linnea skulle vi jo ha kledd opp i rosa kjoler og sløyfebånd rundt hodet, mens lillebror får ha på seg blått guttetøy. Sammenligningsgrunnlaget er ikke det samme. Når jeg ser for meg framtiden med lillebror, så inneholder den en liten herjete gutt som stiller faren hundre spørsmål. Når jeg ser for meg den framtiden som kunne ha vært med Linnea, så inneholder den pepperkakebaking og pikeforkle, og kreative mor-datter stunder med lim og glitter. Det er jo ikke sikkert det ville blitt sånn, men det er en fin tanke. Og en knust drøm. Jeg håper jeg kan få det sånn en gang.