mandag 31. oktober 2011

Linnea med åpne øyne

I natt drømte jeg at vi hadde bilder av Linnea der hun hadde åpne øyne, hun satt på fanget til en eller annen, jeg vet ikke hvem. Hun var død, men med åpne øyne. Øynene var blå og nydelige, ikke fulle av blod slik jeg husker dem fra virkeligheten. I drømmen var hun død, men hun så helt levende ut. Jeg satt og gjentok dette gang på gang: Hun ser jo helt levende ut! Så perfekt! Hvordan kunne hun død? Jeg husker at jeg også spurte noen: Ville ikke du tatt henne for å være levende på disse bildene hvis du ikke visste bedre?

Vi fikk aldri se øynene hennes. Aldri skal vi få se dem heller. Hvordan så de ut? Hvilken øyefarge skulle hun hatt? Grønn, slik som både meg og pappaen? Dette får jeg aldri vite.

Det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag var; hvordan kunne hun bare død? Hva døde

søndag 30. oktober 2011

Nydelig gravsten på plass ♥

Føler at dette innlegget er litt rotete, men men...

Nordlys, nattehimmel, blomster og Linnea Aurora

På lørdag dro jeg og min kjære for å rydde graven til gravstenen skulle komme opp, men til vår forbauselse var stenen allerede montert da vi kom fram. Jeg tenkte på veien dit "tenk om han allerede har satt den opp?", men slo det fra meg fordi jeg hadde jo sagt ifra at vi ville være der når det skjedde.

Jeg fikk mistanke allerede da vi kom med bussen (om at stenen var på plass), for vi kan se

lørdag 29. oktober 2011

Å gjenoppleve minner

I går ble en tøff dag for meg. Jeg sitter enda med en klump i halsen. For i går skulle vi i møte med sykehuspresten for å snakke om minnestund. Jeg hadde forberedt meg mentalt på å snakke om dette, jeg så fram til det, - til å få klarhet i ting og begynne å planlegge.

Min kjære og jeg dro altså til sykehuset, men jeg var ikke helt sikker på hvor vi skulle møte hen. Hadde innbilt meg at det var på sosinomavdelingen, men fant ut at det kanskje ikke stemte, så jeg forsøkte å ringe til sykehuspresten. Han svarte ikke, - derimot svarte en annen dame som forsøkte å finne ut av hvor presten var, siden han hadde sperret telefonen for innkommende anrop fram til kl. 15.

Mens jeg snakket i telefonen, fant min kjære ut at vi skulle ta heisen ned til sykehuskapellet, - prestekontoret måtte jo være der. Da vi kom ned dit, fant damen i tlf akkurat ut at presten var værfast på Svalbard. I samme øyeblikk oppdaget kjæresten min en lapp på døra til prestens kontor, hvor det stod at han var bortreist.

Da jeg hadde lagt på og skjønte at vi ikke skulle få planlegge minnestund allikevel, begynte tårene å renne. Jeg ble vel så skuffet. I tillegg var jeg ikke mentalt forberedt på å være i nærheten av sykehuskapellet igjen. Sykehuskapellet hvor vi besøkte datteren vår. Alle

torsdag 27. oktober 2011

Kjærligheten til meg selv

Begynte på dette diktet for lenge siden, føler meg ikke helt fornøyd, men jeg får det egentlig ikke bedre heller.


Kjærligheten til meg selv


Mye har jeg mestret,
mye har jeg lært
Alt hva jeg har opplevd,
er for mitt hjerte kjært

Livet er en 0kamp
som vi med hverandre kjempe må
men mest av alt skal vi kjempe
for å bli den vi ønsker å være nå

Vi har alle vunnet og tapt
Kjempet og blitt overlatt

Men den aller største gevinst
vil bli i vårt hjerte gjemt
Den dagen vi seirer over oss selv
og alt det vonde blir glemt

For den aller største gevinst jeg har
er kjærligheten til meg selv
For kun med den kan jeg seire over livet
og leve med meg selv


onsdag 26. oktober 2011

Minnestund på et-årsdagen?

Jeg var i samtale med sosionomen min, og vi snakket om denne minnestunden som jeg vurderte å droppe. Jeg har fått fornyet lyst til å ha minnestund, men jeg vet ikke med hvor mange gjester. Hvem skal vi invitere? Sosionomen min og sykehuspresten kommer til å være der, men bortsett fra de?

På mine vegne, - skal jeg invitere bare mamma? Eller skal jeg invitere flere i familien? Nærmeste venner? Jeg er ikke sikker på hva som blir riktig. Jeg føler at det kan bli rart å ha for mange der, føle seg i sentrum, føle seg beglodd. Jeg er så usikker.

Jeg ser i alle fall for meg en del ting i forhold til et-årsdagen til Linnea. Jeg vil tenne mange lys den dagen, jeg vil at verandaen hjemme skal være belyst med fakler og gravlys. Jeg håper noen andre enn meg og Linneas pappa vil dra og tenne lys på graven den dagen. Det

mandag 24. oktober 2011

Gravsten sendt fra Molde!!!

Fikk beskjed om at gravstenen til Linnea ble sendt fra Eide i Molde i dag!!! Det betyr at vi har den innen ei uke!! Vet ikke om jeg skal le eller gråte jeg.. Det er deilig å vite at stenen skal være på plass før et-årsdagen hennes! Det blir nesten som en slags bursdagspresang... Så da er det bare å ta til med rydding av graven. Håper vi får se stenen før montering. Trenger liksom å se den og fordøye det først, tror jeg. Tenk at stenen endelig skal på plass!! Etter snart et år... Det er nesten ikke til å tro!

Tror jeg må ta fri fra jobb den dagen stenen skal på plass... Det kan bli en tung dag. Vil gjerne at det bare skal være vår dag.

fredag 21. oktober 2011

I vente på gravsten til mitt barns grav...

Først vil jeg bare skrive at takket være facebook fikk jeg kontakt med en utrolig snill dame som vil GI meg lykten sin! Så mitt søk ga resultater, og det er jeg utrolig glad og takknemlig for :) Vil igjen takke alle som engasjerte seg, dere er fantastiske mennesker! :)

Nå har det seg sånn at vi enda venter på gravstenen. Det har vært veldig frustrerende. Det har hele tiden oppstått noe som gjør at det tar lengre tid. Siste leveringsdato var satt til i dag, 21. oktober, - han skulle ringe meg når stenen kom, men jeg har enda ikke hørt noe. Håper han bare ikke har hatt anledning til å ringe, og at jeg hører noe på mandag. Stenen burde iallefall komme opp i løpet av neste uke.

Stenen skal jo på en måte være et slags punktum. Punktumet vi har ventet på. Det blir ikke "ordentlig" et-årsdag uten gravsten. Det første sørgeåret er liksom det første kapittelet, - kapittelet føles ikke avsluttet uten noen sten...

Jeg må jo innrømme at jeg grugleder meg til å se stenen, siden vi har designet den selv. Tenk om den ikke svarer til forventningene? Derfor prøver jeg å forvente "det verste" - jeg

mandag 17. oktober 2011

Etterlyser lykt fra Nille med sommerfugl-dekorasjon!!!

Oppdatert, 19.10.11: Det har ordnet seg med lykten!! Tusen takk til alle fantastiske mennesker der ute som har hjulpet til! Det settes utrolig stoor pris på! :)

Først og fremst; ja, jeg har begynt å blogge en del her igjen. Fant ut at det var på tide. Har stengt inne en del tanker og følelser.

Uansett, dette er et ganske viktig innlegg.

I sommer kjøpte jeg nemlig et par lykter fra Nille til graven, dessverre var jeg så teit å kjøpe to forskjellige, - tenkte det kunne se bra ut, men det gjorde det altså ikke. Det har

søndag 16. oktober 2011

Å takle andres barn

Jeg kan liksågodt bare skrive det her. Jeg har holdt det inne i meg så lenge, og jeg tror egentlig bare at folk har godt av å vite det. Ville ikke skrive dette offentlig før, for å ikke lage noe ubehag i forhold til andres babyer, men det ser ut til at ubehag kan oppstå uten at jeg skriver noe offentlig, så da kan liksågodt hele verden få vite det.

Ja, jeg sliter med å se, høre eller høre om andres babyer. Dette er ikke noe personlig mot noen, men en helt vanlig reaksjon hos mennesker som har mistet barn. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på å være gravid igjen, men det fjerner ikke sorgen min. Først trodde jeg at sorgen begynte å avta da jeg ble gravid igjen, at ting ble bedre. - Men det viser seg

lørdag 15. oktober 2011

"Til ettertanke for foster-og spedbarnsdød, en bølge av levende lys"

Jeg deler denne med dere. Håper så mange som mulig vil delta, og kopier gjerne videre.

15. oktober er dagen til minne for alle foster og spedbarn som ikke fikk vokse opp, og denne dagen går det en bølge av lys over hele verden. Tanken er at alle skal tenne et lys kl. 1900 og la det brenne i minst en time. Om dette blir gjort over hele verden, i alle tidssoner, vil det gå en bølge av lys over verden som varer i 24 timer.

Those we have lost!

Those we have lost don't go away,
they are around us every day.
Unseen,unheard,yet always there.
Forever loved,forever dear...

fredag 14. oktober 2011

For 11 mnd siden var du hjemme...


Dette fine englelyset fikk vi hos Linneas oldeforeldre på pappaen sin side. Det er så godt når folk viser at de husker! Det varmer så utrolig mye. Lyset var vel egentlig ment for graven, men vi har ingen passelig lykt der for øyeblikket.

Har en litt tung dag i dag.
Mange tanker og minner som strømmer på, som en film i hodet mitt.
I dag er det nemlig 11 måneder siden vi du var med oss hjem utenfor magen min, lille venn. Du fikk ligge i voggen din og på stellebordet ditt. 16 mennesker fikk se deg den dagen, inkludert meg og pappa. Nå regner jeg ikke med noen ansatte på sykehuset, for jeg husker ikke så mye av hvor mange ansatte som fikk se deg den dagen. Men det var i hvert fall to jordmødre.

Lille jenta mi, mamma savner deg sånn. I dag har jeg egentlig bare lyst til å legge meg i sengen og holde sparkebuksa di inntil hjertet mitt. Den lille, rosa sparkebuksa som du hadde på deg. Det er noen blodflekker på den, men det gjør meg ingenting. De er en del av deg, og det eneste vi har igjen av deg, i tillegg til noen hårlokker og håndavtrykk.

Snart har det gått et helt år, og det føles ikke lenge. Du sklir lengre og lengre bort fra meg, jenta mi, men jeg har deg likevel så nært hjertet mitt. Det er så vondt å vite at vi aldri skal få se deg igjen. Og det er utrolig vondt at menneskene rundt meg glemmer, ikke skjønner at du er min elskede datter - med en personlighet - og ikke bare et mislykket svangerskap. De forstår ikke at det er en så stor sorg der, etter deg, fordi du "ikke rakk å bli noen". Men for meg er du noen, lille elskede skatt.

I går var det 11 måneder siden jeg fødte deg, og på det tidspunktet satt jeg i sorggruppe, og tenkte "nå er det 11 mnd. siden jeg lå i fødsel"... Det merkes godt at det nærmer seg et år nå... Bare en måned igjen, så har det gått et helt år! Tiden har stått stille, og likevel gått ifra meg.. Du ligger lengre og lengre bak meg i tid... forsvinner fra meg... men hjertet mitt er hos deg, lille venn.

Det er så mange tanker i dag, klarer ikke skrive ned alt.
Mamma elsker deg, vennen min <3

torsdag 13. oktober 2011

Om 1 måned er det gått et helt år

I dag er en litt spesiell dato. For i dag er det 11 måneder siden jeg holdt den lille vakre kalde jenta i armene mine for aller første gang. Siden skulle jeg bare holde henne i armene mine tre ganger, men da var hun ikke like vakker lenger. Det er kanskje en rar ting å si om sitt eget barn, men det er den nakne sannheten. Hun var blitt innsunket og stiv i kinnene, øynene var som to små blodstriper i ansiktet hennes, leppene var blitt mørke og størknete, - og munnen var åpen. Jeg kunne ikke holde henne med hodet opp og bena ned, for da begynte det å renne blod ut av nesen hennes. Hodet måtte ligge hele tiden. Hun hadde fått en veldig rar og - for meg - unaturlig hudfarge. Hudfargen var jo egentlig naturlig, - for til og med døden er naturlig, uansett hvor grusom den er.

Dette er syn i livet mitt som jeg aldri, aldri vil komme til å glemme. Jeg har enda ikke glemt