Til Linnea Aurora ♥ fra mamma

Du skulle vært her i dag, ca. 9 måneder gammel om svangerskapet hadde gått som planlagt. Du skulle ha lært deg å løfte hode, smile, krabbe og le. Du skulle ha begynt å spise babymat. Vi skulle ha badet og vasket deg. Vi skulle også ha skiftet utallige ekle bleier på deg, og trillet mange gode turer, sammen med andre nybakte foreldre. Vi skulle ha handlet babyting til deg, og vi skulle ha kilt deg til du begynte å le. Vi skulle hatt deg på fanget og kost med deg, bært og trøstet deg når du skrek eller hadde vondt i magen.

Dette er ting vi aldri får gjøre, ting vi aldri får se. Du er den minst kravstore i våre liv, du krever ikke tid, ikke en gang kjærlighet. Men vi gir deg kjærlighet allikevel, masse masse kjærlighet. Og vi skulle ønske du krevde så mye, mye mer.

Linnea-vennen, du skulle jo ha fått oss til å le og smile, istedet har livet voldet oss mange tårer og mye smerte, vonde dager og netter. Du skulle ha ergret oss med våkenetter og din kravstorhet, istedet står vi her alene og må gå gjennom nettene med vonde drømmer, lengsler og tapt tro.

Men lille Linnea min, jeg har jo hvisket til deg at du skal bli storesøster. Uansett om det går bra eller ikke, vil du allikevel være en storesøster. At du skal bli storesøster til en - forhåpentligvis levende - liten baby, betyr ikke at vi vil glemme deg. Vi vil aldri, aldri glemme deg, vår kjære vakre lille Linnea. Du vil for alltid være i våre hjerter, som en gjemt skatt, en gjemt lengsel, en knust drøm. Som vår førstefødte, - og som storesøster til vår nye kjærlighet.

Du skulle vært her i dag... men du er det ikke... 
Lille Linnea Aurora, mamma og pappa elsker deg, for alltid ♥

Sitat fra min mamma

For å sitere noe min mamma sa til meg, min mamma som kjenner meg best av alle mennesker:  

"Folk kommer til meg og bekymrer seg over hvordan du har det, fordi de har lest bloggen din. Jeg sier til dem; hvorfor snakker du ikke med Connie selv? Jeg bekymrer meg ikke, jeg kjenner henne, hun er sterk og kommer seg igjennom alt."

Skulle jeg skrive et glad-innlegg hver eneste gang jeg er glad, så ville det bli mange innlegg. Faktisk.

Stengt for kommentarer

Jeg orker ikke flere opprivende kommentarer på denne bloggen, for de fleste enten kjenner meg ikke eller vet ikke hva de snakker om da de ikke har opplevd dette selv, - i hvert fall ikke på samme måte som meg, i min livssituasjon, med dårlig helse og dårlige jobbmuligheter da min Linnea døde. Jeg var for deprimert til å ta fatt på livet, og en stund hadde jeg ingen motivasjon til å finne meg en jobb som passet min psyke, helse og utdannelse. Nå er jeg endelig motivert til det.

Det har for øvrig ikke gått mer enn litt over 9 mnd siden min Linnea døde, og det er egentlig ikke lenge hvis dere bare tenker dere om. For å sitere en bok jeg leste om spebarnsdød, så stod det helt klart at "intensiteten i en sorg begynner ofte ikke å avta før etter 2 år". Noe å tenke på?

Jeg har det bedre nå enn før, men har dager fortsatt der jeg lurer på hvorfor dette måtte skje oss, hvorfor nettopp vi må kjempe for å bli foreldre. Jeg skulle ønske jeg kunne gjennomleve en normal graviditet, uten bekymringer og engstelse. Jeg ønsker jeg fikk oppleve en normal og god fødsel, uten barseltårer som kommer av sorg over den lille jeg mistet. Jeg vil ha en normal barseltid uten redsler. Jeg vet ikke om det vil bli så vanskelig som jeg forestiller meg, men det er slik jeg ser det for meg i hvert fall.

Nå er det altså kun medlemmer av bloggen min som kan kommentere (og jeg er eneste medlem - fant ingen innstilling for å fjerne kommentarer).

Ny blogg - om graviditeten etter en dødfødsel

Av hensyn til andre englemammaer som måtte klikke seg inn her, og for å skape litt mer system, så har jeg nå opprettet egen blogg om hvordan det er å være gravid etter en dødfødsel, den finner du her: Kjære Stork - gi meg en søster eller en bror...

Så til de som ønsker å følge meg videre i graviditeten, så er det bare å klikke seg inn der. Gi gjerne en tilbakemelding på hvorvidt dere syns bloggen er uoversiktlig eller ikke, så skal jeg forbedre :)
Følte liksom at det var noe rart med den...

Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppdatere videre på denne bloggen framover, kanskje. Det vil tiden vise. I mellomtiden kan dere jo følge den andre.

Kunngjøring: Nytt håp

Skrevet: Natt til tirsdag 09.08.2011



Hei, alle sammen. Nå skal jeg fortelle dere noe som har brent på tungen den siste uken. Hvis dere synes jeg har virket overfølsom den siste tiden, så er nok grunnen den at jeg er gravid igjen (!), og at hormonene allerede herjer i kroppen min. Jeg er fæl til å kjefte nå, og veldig sensitiv. Gråter for ingenting. Derfor vil jeg først og fremst be dere ta hensyn til min situasjon framover, for jeg vil ikke risikere å spontanabortere fordi jeg overreagerer for en filleting. Ting kan misoppfattes veldig over Internett, det har jeg erfart.


Å si at jeg kan spontanabortere fordi jeg hisser meg opp for noe over Internett, kan for dere kanskje virke noe overilt, men saken er at jeg er utrolig nervøs allerede i svangerskapet. Jeg har tross alt mistet en gang før, må dere huske på. Jeg er redd for å bli

Ok, slik er det å miste barn

Du stenger deg inne
Du slutter å treffe folk
Du gråter
Du gråter
Du gråter
Det verker i brystet, det gjør fysisk vondt faktisk
Du gråter igjen
Du blir alene, selv om du kanskje har samboer
For samboer og du reagerer forskjellig i sorgen, på bakgrunn av det at dere er av forskjellige kjønn (sannsynligvis).
Du blir enda ensommere, du klarer kanskje ikke tanken på jobb.
Du trenger 2 år på å komme over den intense sorgen.
I løpet av disse 2 årene kan du slite med plutselig gråteutbrudd, på bakgrunn av ting som ikke handler om barn og barnedød en gang, og du kan begynne å rope på barnet du mistet selv om du ikke har slitt med sorgfølelser den siste tiden.
Selvtilliten synker fordi du er så alene i sorgen, for du kan egentlig ikke betro deg til noen som ikke har mistet barn selv, for de forstår ikke uansett.
Du kan bli lett fornærmet for ingenting, det er nesten litt som å være hormonell i en graviditet.
Selvtilliten synker enda mer, du vet ikke om folk liker deg.
Du prøver å gjøre ting for deg selv, selv om du ikke får respons.
Det går greit en periode.
Så skjer det noe helt irrelevant som gir deg nok et uforvart sorgutbrudd.
Plutselig er du fullstendig nede fordi du har hatt en dårlig dag.
Da kan den minste ting få det til å flyte over, plutselig kan selvtilliten være på bånn noen dager, og du får bare lyst til å dø. Enkelte kommentarer kan gi deg lyst til å dø.
Sorg er som en slags lang og ekstremt tung graviditet fullt av hormoner, en tåler ingen verdens ting.

Ikke før den intense sorgen er begynt å gå over, da kan det være selvtilliten begynner å stige igjen. Men så langt i sorgen er ikke jeg kommet enda, så det kan ikke jeg svare på. Per dato så sliter jeg med selvtilliten, av mange forskjellige grunner. Det er mange flere faktorer som spiller inn, men jeg velger å ikke legge ut om det her. Det er ikke alt som kan nevnes heller, av personlige grunner. Men ja, jeg sliter, og det er mange ting som bryter meg ned i hverdagen. Vær så snill, ta hensyn. Jeg trenger ingen analyse av psyken min, det er det siste jeg trenger nå, spesielt fra noen som ikke kjenner meg eller ikke er psykolog. Hvis dere lurer på hva jeg sliter med i tillegg til sorgen, så kan dere jo sende meg en e-post på connieib@hotmail.com, så har jeg svaret klart og kan rett og slett bare lime det inn. For jeg har ting på PC-en også som ikke går ut på bloggen. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk, jeg bare sliter, og sånn er det.

Jeg er ikke en person som gir opp.
Kanskje er det derfor jeg hele helgen har jobbet med å finne ut av lån.
Kanskje det er derfor jeg hele helgen har lett etter leilighet.
Kanskje det er derfor jeg hele mandagen var rundtom i banker og på NAV, og brukte flere timer på disse formålene.
Kanskje det er derfor jeg vurderer å forsøke å gå ut i ett arbeid jeg er blitt tilbudt, selv om jeg sliter psykisk?
Kanskje det er derfor jeg faktisk nå PRØVER å få orden på livet mitt?

Malingen er faktisk noe jeg driver med fordi jeg kan gjøre det hjemme, og derfor hadde jeg håpet på at noen som kanskje skjønner hvor vanskelig jeg har det, ville prøve å motivere meg.

En beskjed om å gi opp, er det siste jeg trenger, spesielt når jeg ønsket oppmuntring, og ikke en analyse av min psyke. Så dropp å kommentere om du har noe stygt å si, for jeg mister bare respekt da. Og hvis dere i så fall absolutt MÅ kommentere, så kan dere jo skrive hvem dere er? Fordi kun DET viser at dere står for det dere skriver.

Jeg skal fortsette å male.
Jeg skal gi faen i hva andre mener om min psyke, for det har jeg ingenting med
("hva andre mener om deg, har du ingenting med").
Jeg reiser meg alltids, jeg har bare noen dårlige dager, la meg få lov til å ha det.
Jeg gir ikke opp. Jeg skal fullføre mine prosjekter, selv om det kan ta lang tid.
Også kan jo jeg få lov til å le av de som ikke tror på meg den gangen jeg gjør gjennombrudd, og har det godt. For jeg får det bedre, jeg har bare det med å være deprimert over lengre tid av gangen, mennesker er forskjellige.

Takk for meg.

Mister troa på meg selv

Oppdatert 23.08.2011: Jeg BRYR meg ikke om at dere ikke kommenterer kunstbloggen min, jeg HAR troa på meg selv, jeg klarer meg alltids. Hadde bare en dårlig dag da jeg skrev det originale innlegget. 

Oppdatert 09.08.2011: Jeg vurderte å slette dette innlegget, inntil jeg så kommentarene under. Jeg er ikke den som lar meg kue, så da lar det stå inntil videre. Grunnen til at jeg i utgangspunktet ville slette dette, var at jeg ikke følte at jeg fikk fram det jeg ville. Ofte bruker jeg å skrive enda et innlegg om samme tema dagen etter for å understreke poengene mine bedre, da jeg føler at noen kanskje tror at det jeg skriver om er 10 ganger verre enn det det egentlig er, og at jeg ikke eier selvinnsikt overhodet (det beviser vel gjerne kommentarene under her). Jeg trenger å resonnere og reflektere rundt noe ved å skrive, det er terapi for meg - ofte må jeg skrive om noe flere ganger før jeg greier å sette fullstendig ord på det jeg mener. Jeg har i ettertid tenkt over andre måter jeg kunne ordlegge meg bedre på i dette innlegget. Men gjort er gjort, og jeg orker ikke fikse, så les i vei, men vennligst ikke kom med personangrep og angrep på min psyke, eller analyse av min psyke. Det er det siste jeg trenger. Og såkalte "oppvekkere" - vel, det tar jeg kun imot fra mine nærmeste, for de vet hvor stor selvinnsikt jeg faktisk har (og om man har lest hele bloggen min, burde man også vite at jeg har stor selvinnsikt, ikke uttal dere om noe eller noen dere ikke vet noe om). Slike "oppvekkere" blir bare fornærmende når det kommer fra andre, det blir bare opprivende. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre, og jeg er ikke den som gir opp. Jeg hadde bare en dårlig dag, men den skal jeg skrive om senere. Inntil mandagen hadde jeg faktisk en veldig bra og positiv uke.

Jeg kjenner jeg begynner å miste troa på meg selv, innenfor kunstens verden. Jeg la ut disse maleriene som jeg følte var mitt "gjennombrudd" ( i gåseøyne, et personlig gjennombrudd, jeg føler at jeg begynner å oppnå originalitet, det er det jeg mener) på en måte - dvs. starten på noe spesielt, en egen stil, noe som folk liker, eller blir provosert av, eller sjokkert over (kanskje ikke helt sjokkert, føler ikke selv at disse maleriene er såå ille, men det kommer jo an på øyet som ser). Disse maleriene er viktige for meg, basert på en personlig opplevelse, nemlig tapet av datteren min. De viser mine følelser og tanker, en vrede mot Gud. De er malt i sorg og desperasjon, og når resultatet selv da ikke blir godt nok til at folk vil kommentere (andre enn nærmeste venner og familie selvfølgelig, for det har lett for å bli falskt), da føler jeg meg mislykket.

Så som sagt merker jeg jo at jeg får meeeget lite kommentarer, blir like deprimert hver gang jeg klikker meg inn både her, og på kunstbloggen min og ser at det ikke er noen nye kommentarer. Angrer nesten på at jeg la ut dette maleriet, for har vært skeptisk til å legge det ut tidligere, og nå får jeg nesten ingen reaksjoner en gang, enda jeg oppmuntrer til kommentarer på blogginnlegget.

Jeg forsøker jo å etablere meg som kunstner, men det er nok en tung vei å gå. Jeg kjenner

Malerier "Den usynlige hånd" av meg

Jeg har til nå lagt ut 2 av 3 malerier i serien "Den usynlige hånd" på kunstbloggen min, Aurora Galleri (oppkalt etter vår kjære Linnea Aurora). Jeg kan liksågodt gi dem undertitler når jeg publiserer linkene her; Den usynlige hånd og Familieportrett.
Hvis du klikker på denne linken så finner du begge blogginnleggene med maleriene under hverandre.

Advarer om at noen kan finne bildene sterke eller provoserende. Mer om prosjektet, kan du lese på innleggene.

Si gjerne hva du syns på kunstbloggen, konstruktiv kritikk vel og merke! Får jeg fram følelsene mine?

Glad-dag :)

Hele dagen (torsdag) , har jeg plutselig vært skikkelig glad, så lykkelig har jeg ikke vært på veldig, veldig lenge. Måtte bare si det, sånn at dere vet det. Har kost meg med venner i dag. På lørdag får jeg besøk av min kjære tremenning Liv Andrea, som jeg dessverre ikke har hatt så mye med å gjøre på en stund. Har hatt lite å gjøre med folk generelt, har distansert meg litt fra verden. Men nå prøver jeg å skjerpe meg litt, har som sagt hatt en skikkelig glad-dag, så det motiverer meg. Dessuten har jeg fått tilbud om mulig arbeid, så får vi se hvordan det blir. Mer informasjon kommer :):)

Videoklipp fra graviditeten

Her er et klipp fra da jeg var gravid i 5. måned. Det er litt spesielt, for jeg går i bikini på en liten ferskvannsstrand, og søsteren min roper: "Den fokuserer på magen din!" Det vil si, kameraet fokuserte på magen min - hun hadde aktivert en såkalt "ansiktfinner", slik at filmen skulle fokusere på ansiktene. Og kameraet fokuserte på magen min. Det er veldig spesielt for meg... Blir både glad og trist av denne filmen. Advarsel: Jeg ler latterlig teit på filmen, høres ut som en sau, men da vet dere at jeg er klar over det selv :)
Jeg var i det minste lykkelig den gangen..

Jeg vet ikke om dere kan se klippet her på bloggen, men hvis ikke kan dere klikke dere inn på denne linken (det er en såkalt "hemmelig video" som man bare kan se hvis man har mottatt link): Klipp fra graviditeten min

Tenk at babyen min er inni magen min her, lys levende og vokser seg stor. Magen kjentes ut som en hard kul, og jeg kunne ikke trekke den inn, så underlig det egentlig føltes..

Vanskelig livssituasjon

Sitter og leser på den vakre bloggen Amélie, og kjenner jeg blir svimmel. Alle følelsene som blir beskrevet... Mye av det hun opplever, kjenner jeg så utrolig godt igjen; følelsene fra uroen meldte seg, til dødsbudskapet, til dødfødselen og til begravelsen var overstått. De blusser opp igjen. Og jeg er så lei meg for at flere må gjennom det samme som vi gikk gjennom... Og går gjennom enda.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, sorgen bare preger meg så hardt om dagen. Nå er jeg helt ør, verden bare svirrer rundt meg, kjenner meg helt metallisk. Sikkert ingen av dere som skjønner hva jeg mener med det uttrykket; jeg er bare rett og slett tung i hodet, det kjennes tungt som bly. Føler meg som en gjenstand eller noe. Hvis gjenstander kan føle da. Huff, jeg er virkelig nødt til å spise noe.

Jeg er alene hjemme nå, min kjære har reist for å være vakt på Havnnesfestivalen og blir borte til søndag. Nei, nå blir jeg kvalm kjenner jeg. Kan være fordi jeg bare har spist nachos i dag... Jeg er så matlei. Sjelden maten smaker godt for tiden.

Vet ikke helt hvorfor, men jeg sitter med julefølelse nå. I begynnelsen av august, kanskje det rett og slett er fordi det begynner å skumre om kvelden her i nord, at det er litt kjølig her inne, og koselig med kakao og lys, og kanskje også fordi jeg hører på denne sangen, som minner meg om sorgen min, den er så fin (noen i familien er forsåvidt med i koret, Kor-90):

Hør gjerne på sangen mens du leser videre :)

Jeg er så opprørt på grunn av boligprisene her i Tromsø og omegn (må helt opp i rundt 10.000 kr i måneden for å finne en leilighet på rundt 80 kvm eller mer, 15.000 kr om vi er riktig uheldige, så hvis dere vet om noe, ROP UT!).

Vi har nemlig funnet ut at vi kanskje burde flytte, det sitter for mye vondt i veggene her,

Våknet med tårer / fødselen i detalj

I natt våknet jeg av at jeg lå og gråt, er ikke sikker på om jeg hulket høyt. Det kan jeg ikke ha gjort, for min kjære våknet ikke, men så sover han jo veldig tungt. Så jeg våknet altså av at øynene stod fulle av tårer, og at jeg lå og tørket kinnene mine. Det var et forvirrende øyeblikk; i det ene øyeblikket, stod jeg alene i et rom og bare gråt etter en vanskelig telefonsamtale, og i det neste lå jeg i sengen og tørket tårer. Jeg hadde drømt. En drøm som fikk meg til å gråte hysterisk. I mitt sinn (og kanskje også utenpå meg) hulket jeg av bunnløs sorg. Følte på denne bunnløse sorgen da jeg våknet, trodde drømmen var sann et øyeblikk før jeg forstod hvor jeg var. Da jeg sovnet igjen, drømte jeg at jeg fortalte hva jeg hadde drømt til den det angikk mest. Det var en forferdelig vond drøm, en drøm om døden. Jeg vil ikke skrive mer om den her, den er for grusom til det, men jeg får så lyst til å klemme noen og si "jeg er glad i deg". Skulle ønske den personen var her nå, har plutselig et sterkt behov for å se mennesket... Jeg skulle ha truffet visse folk mye mer, for jeg elsker de så høyt... De betyr mer enn de aner.

Jeg skrev i går om det å gå rundt med et dødt barn i magen uten å ane noe som helst. Jeg kom nå til å tenke på da barnepappaen og jeg dro på føden ved UNN for å finne ut om barnet vårt levde. Vi ante ikke hva slags beskjed vi kom til å få, vi kunne jo egentlig ikke tro annet enn at det skulle gå bra. Men innerst inne visste jeg at noe var galt...

Vi fikk altså beskjed om å sette oss på venterommet da vi ankom føden, noe jeg følte var litt rart, men vi gjorde som vi ble bedt om. Kan hende de ikke tok oss så alvorlig, at de

Dødt barn i magen...

Nå er jeg tilbake, klarte ikke holde kjeft mer enn ei uke... Har så masse tanker, og her kommer dagens klage og syteinnlegg. Bær over med meg, denne bloggen er tross alt en syteblogg..

Tenk at jeg gikk rundt i hele to dager med et dødt barn i magen, et dødt barn i magen?! Også offentlig! Jeg levde som normalt i to dager med et dødt barn i magen; handlet i byen, snakket med folk, tok bussen fram og tilbake, lagde middag, snakket med kjæresten og hadde det gøy, dusjet, stelte meg som normalt og la meg som normalt. Hvordan er det