Tar en pause fra Internett

Jeg greier ikke helt å beskrive og sortere ut tankene som popper opp i hodet mitt nå om dagen, jeg kan komme med rotete og ugjennomtenkte kommentarer, spekulering. Føler meg teit, patetisk, naiv og latterlig. Unnskyld, Norge, jeg skal herved slutte å si det som kan virke som dumme ting. Jeg mener ikke noe vondt, får bare så mange spørsmål som surrer i hodet nå.

Her har min vidunderlige Karoline tent 92 lys for de omkomne i går kveld. Aldeles nydelig. Hvil i fred, alle som mistet livet i tragediene den 22.07.2011, en dato som for alltid vil være brent fast i hukommelsen til alle nordmenn.

Her er et veldig bra innlegg skrevet av Plomma, anbefales: De siste dagers forferdelige hendelser

Jeg elsker ungdom og engasjement, ungdom og kultur, ungdom som står på for andre. Det er noe av det mest fantastiske i vårt samfunn, vårt land. Derfor går det ekstremt hardt innpå meg at en brutal og grusom mann kan gå inn å gjøre dette mot den fantastiske

Kan det være derfor hun døde?

Jeg fant ut noe nytt, som jeg egentlig burde ha visst litt om fra før.

Ny studie viser at det kan være en sammenheng mellom dødfødsel og mors søvnvaner/liggestilling. (Se link: Bättre för gravid att sova på vänster sida) Det innebærer at sannsynligheten for dødfødsel stiger dersom mor sover på høyre side eller på ryggen under svangerskapet, særlig mot slutten når magen er størst. Slik jeg forstår det, skyldes dette dårligere blodgjennomstrømning i morskaken. Dersom blodgjennomstrømningen stopper opp, er det jo klart at hele prosessen stopper. Det anbefales altså å ligge på venstre side gjennom svangerskapet, særlig den siste tiden, og især hos de som har økt risiko for morskakesvikt.

Å sove på høyreside, skal tydeligvis altså halvere risikoen for dødfødsel, om man skal tro på statistikken som viser at dødfødsel er mer normalt hos gravide som sov på høyre side og rygg, enn hos de som sov på venstre.

Med tillatelse, vil jeg bare lime inn et sitat fra Englesiden som sier veldig mye:

Tragediene 22.07.2011

OPPDATERT 24. juli 2011 - kommentarer slettet

Anne beskriver en god del av mine tanker godt på sin blogg: Tårer

Jeg sitter her og følger med på alt som skjer, og tårene bare triller. Det er så utrolig sterkt... Jeg sitter også fortsatt med en støkk i kroppen etter at jeg forstod at kjæresten min skulle vært på Utøya på AUF-konferansen, heldigvis er han hjemme i god behold, fordi han glemte å melde seg på i tide til konferansen. Han kjenner imidlertid folk som pleier å være på Utøya, men fant heldigvis ut at de har det godt, og at de ikke hadde vært der denne gangen.

Så er det jo meg med disse drømmene mine som stadig blir virkelighet... Jeg har fått masse dejavu's når jeg har sett på TV, akkurat som om jeg har sett dette før. I tillegg husket jeg plutselig en syk drøm jeg hadde for kanskje et års tid siden. Jeg drømte om en bygning som ble bombet, og at kjæresten min ble jaget av en gal mann som ville skyte han. Han kom seg unna det med livet i behold, og vi gråt i hverandres armer. Det får meg til å tenke på at han skulle vært på Utøya... HAN SKULLE VÆRT DER, HERREGUD! Han er den som holder meg oppe i hverdagen, den som betyr mest, og han SKULLE VÆRT DER.... Er det mulig.. Jeg er nå glad for at han var litt deprimert pga. sorgen og ting som har skjedd i det siste, slik at han glemte å melde seg på AUF-konferansen. Det kunne blitt katastrofalt.. Katastrofalt er det uansett. Huff, tenker masse på ofrene og pårørende... Og jeg elsker kjæresten min og vår avdøde datter aller høyst på jord <3

Alle andre sorger drukner i det som skjer nå, folk kan bare komme krypende ut av sitt skall, for uansett hva du har å røpe om dine innerste hemmeligheter, kan det neppe være verre enn denne tragedien.

Jeg burde kanskje ikke følge så mye med, så sterkt som det er. Det tærer på, likevel skal jeg ikke si at jeg har det verre enn alle som er innblandet i tragediene, dette er grusomt. Alle mulige varme tanker går til de som er rammet...

Trenger vel ikke skrive noe mer.... Ville bare uttrykke hvor sterkt det påvirker en som bor på andre siden av landet og ikke en gang har noen nære knyttet til situasjonen. Dette er vondt for landet vårt.

Tenner lys for Norge ♥

Hun skulle jo levd!

Beyond the door
There's peace I'm sure.
And I know there'll be no more...
Tears in heaven 
                                                                    - Eric Clapton

Føler meg litt i ubalanse for tiden. I det ene øyeblikket syns jeg at jeg har kontroll på alt, og at nå skal alt bli bra. I det neste sitter jeg og lurer på hvor babyen min ble av.

Jeg skjønner noen ganger ikke helt at hun skulle ha levd. At hun skulle rørt på seg, pustet, lekt, flirt, smilt, grått, spist, vokst. Til nå skulle hun ha lært seg å krabbe!!! Og jeg forstår det ikke helt, har jo aldri vært mamma til en levende liten bylt, så jeg vet ikke hvordan det er. Min eneste erfaring er en død

Til Helene og Tommy

Med tillatelse fra Helene, har jeg skrevet dette innlegget. Håper virkelig at jeg ikke sier noe feil. Tenker på dere, har grått mange tårer for dere, på fredagen knakk jeg sammen i gråt, da jeg skjønte hvilken dag dere gjennomgikk. Det endelige farvel... Man skal ikke behøve å ta et slikt farvel med sitt eget barn...

For litt tid tilbake,

fant det sted igjen.

Et barn har reist til him'len,

foreldrene gått hjem.

De sitter nå og gråter,

ønsker du var der.

For lille englevennen,

de har deg jo så kjær...

- Connie Iren

Det å miste et barn, er som å trå inn i en helt annen verden.
Det er surrealistisk, skal ikke skje. Små barn skal ikke dø, de er jo begynnelsen på noe nytt, begynnelsen på et nytt liv.
Det er surrealistisk, annerledes enn "vanlig" sorg, så mye som følger med.
Det er som om Gud har tatt seg blod på hendene.

Er jeg kaotisk?

Før følte jeg meg som en ryddig og normal person, som hadde orden på livet.
Følte meg egentlig godt likt, og ellers brydde jeg meg ikke så mye om hva andre syntes - om fordommer og slikt. Jeg bare lo av det.

Nå er jeg konstant redd for å bli mistolket, mislikt; oppfattet som kaotisk, nevrotisk,

Fanget

Jeg fant dette diktet som jeg skrev for lenge siden. Fant ut at det nå passer meg bedre enn noen gang... Virkelig, det gjør det.. Det blir en del dikt fra meg for tiden.


Fanget
 

Jeg sitter her. I mørket.
Venter på at du skal dukke opp.

Kom nå
Ta min hand
Dra meg opp
Opp fra dette hullet jeg lever i
Dette sorte, tomme hullet
Hvor ikke en gang mugg vil gro
Hvor ingen ser meg

Kom nå
Jeg venter på deg
Dra meg opp
Legg dine armer rundt meg
Dine store, sterke armer med bløte fingre
Jeg trenger dem
Det gjør jeg virkelig

Kom nå
Legg armene dine rundt meg
Stryk meg over ryggen
Varsomt
Med ømme bevegelser
Slik som pappa brukte å gjøre
Da jeg var liten

Kom nå
Stryk meg over ryggen
Legg leppene dine ved øret mitt
Syng til meg
Nynn noen lave, trøstende toner
Bry deg
Vær så snill

Kom nå
Jeg trenger deg
Dra meg opp fra dette helveteshullet
Og trøst meg
Redd meg
Redd meg fra en grusom skjebne
Dra meg opp før regnet faller
Dra meg opp

Opp
Fra brønnen…

Fint vers

Fant dette fine verset inne på Englesiden, ville dele det med dere. <3
 

Et barn vi ventet,
en engel vi fikk.
Livet er skjørt,
ta det ikke forgitt

Minnestund 13. november 2011 ?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si nå, egentlig. Blir vel en av disse vanlige ordflommene mine...

Jeg satt og leste gjennom innlegget "Den siste tiden med Linnea", og da kom jeg på noe viktig jeg glemte å fortelle. Etter at jeg hadde skrevet innlegget, ble jeg nemlig fortalt hvem som senket kisten med vår lille vakre datter ned i jorden. Jeg trodde jo det var begravelsesagentene, for jeg fikk ikke med meg noe, på grunn av sjokket, irritasjonen og fornektelsen. Inntil jeg fikk beskjed om at det var Kai Håvard sin bestefar, Linneas oldefar, som var en av de to som senket kisten. Det er godt å vite - at det var han - og at det ikke var bare fremmede. Fint at han ble såpass inkludert! Det er jeg såå glad for..
Tenk at jeg ikke fikk med meg det, at det var han som senket ned kisten? Det er altså rart... Jeg så liksom bare føttene på de som senket kisten ned i jorden...
Vi skulle vel gjerne ha senket kisten selv, men det slo oss vel ikke at det var vanlig. Tenkte ikke på det i det hele tatt...

Jeg var hos sosionomen her om dagen. Da fikk jeg snakke med sykehuspresten - en utrolig god mann å prate med. Han satte ord på noe jeg selv ikke hadde klart å sette ord på, når

TIL LINNEA AURORA

Vi ventet og kjente

på livet der inne

Han spilte gitar

og du hørte meg synge

Det kriblet og kilte

Du danset - jeg lo

Hvem er du, vennen?

Hva skal bli av deg, tro?

Dine armer rundt halsen,

vi gledet oss vilt!

Men først skal du ammes,

og vokse deg til.

Du lekte og sparket,

og alt var helt topp!

Men så sist november,

da stoppet alt opp...

Hvor tok du veien,

vår elskede venn?

Vi ventet så lenge,

ville gi deg en klem!

Alt står så stille,

tida ubegripelig lang.

Er du vår unge?

Var du her noen gang?

Hva var det som hendte?

Hvor ble du av?

Så full av spørsmål,

kan vi få svar..?



Hilsen 
mamma og pappa

Tegning av Linnea Aurora

Jeg skrev tidligere om at da jeg var i Trondheim på UKM, begynte jeg på en tegning av Linneaen min. Den er enda ikke ferdig, men har et så sterkt behov for å vise fram jenta mi, at jeg klarer ikke dy meg. Så her kommer den foreløpige tegningen - føler at det er tryggere å vise henne fram på en tegning enn de ekte bildene (pga. av omstendighetene), så slik ser hun altså ut, er hun ikke aldeles nydelig?

 

Tenk at dette er min vakre lille datter!

Det overnaturlige, det skremmende...

Jeg fikk ikke sove nå på morgenkvisten, så jeg har sittet og lest litt på gamle innlegg her på bloggen. Vil bare sitere meg selv fra et av dem, og komme med noen rare tanker rundt det;

"Etterpå fikk jeg ta kaliumpermanganatbad, forkortet til KP-bad (et desinfiserende bad). Jeg trodde jo i utgangspunktet at også dette skulle gå greit, ingen problemer. Men da jeg kom inn på badet, husket jeg at sist jeg lå i det badekaret, var jeg høygravid i nesten 8. mnd, ca en uke før lille Linnea forsvant fra oss... Og hver gang jeg kom på sykehuset, brukte hun å være helt vill, av en eller annen grunn. (Sannsynligvis tilfeldig da.) Så de gangene jeg lå i karet og hun sprellet i magen, var det festlig å se ringene hun lagde i vannet. I dag følte jeg meg bare ensom og overlatt til meg selv uten noe å glede meg over..." 

 - Fra innlegget "Tøff dag", 14. des 2010

Kanskje skulle jeg tatt det som et tegn? Det faktum at Linnea ble så livlig på sykehuset? Jeg tenkte jo så klart at det var tilfeldig, men hvis hun har arvet mine merkelige evner (dette skal jeg gå nærmere inn på etterpå), så kan det fort være at det var av motvilje. Forstod hun hvor hun var? Hadde hun en forutanelse om framtiden? Visste hun hva som ville skje?

Dette høres kanskje usannsynlig ut, men les bare videre... Og dere vil sikkert ikke tro på mye av det jeg skriver, men jeg sverger på at hvert ord er sant.

Da jeg var liten, sa jeg ufattelig mye rart. Jeg sa ting som er utenfor den menneskelige fatteevne, jeg sa ting som en 2-åring ikke skal ha peiling på. Blant annet sa jeg til mamma;

Helvetesstien

Kjente litt på disse følelsene og tenkte tilbake, og nå skrev jeg altså dette diktet. I dag er det akkurat 8 måneder siden jeg fikk nordlys og villblomster i mine armer, og Linnea tok på seg sine vinger og forlot oss. Jeg behøver vel ikke å si noe mer enn det...
 


Helvetesstien

 
Høstblader faller ned på mine smilerynker.
Tørre blader, tørt ansikt, myk seng.
En myk seng full av høst.
Hvorfor så plutselig?

Smilerynker borte.
Ut av ingenting faller noen røde regndråper.
Noen skjøre toner gjennom luften.
Ingenting skjer. Hva er dette? 

Desperat.
Det går så fort.
En dame snakker til meg,
i en alvorlig kontekst.

Plutselig ligger jeg i en hvit seng.
Den er ikke så myk som den forrige.
Det blir kaldere
Rim på høstbladene

Det kommer noen større regndråper
De er ikke røde lenger
For det er ingen vits i å forsøke
Alt står stille, mens stormen raser

Den forrige hadde farger.
Den forrige var myk.
Høsten har forfulgt meg hit,
men fargene er borte.

Ved min side ligger han
Kjenner på den våte høsten, han også
For nå har han forstått
Og det er ingen vei tilbake


Jeg kjenner frysninger
Det er iskaldt, gjør vondt
Ruller avgårde
Og han står ved min side

Snø, snø, snø
Smerter, smerter, smerter
Jeg synes synd på han
Stakkars, stakkars han...

Plutselig blir armene mine fylt med nordlys
Nordlys og villblomster
Nå midt på vinteren
Mørket siger på


Den litt eldre gråter, han gråter
Vi gråter, alle sammen
Nordlyset bader i saltvann
Villblomstene kan ikke drukne igjen

Aldri har en ubegynt vinter vært så kald før
Nordlyset danser ikke i mine armer
Jeg vet ikke om jeg synes nordlyset er nydelig
Dans for meg da, kjære?

Hun blunker, er det sant?
Nei, slutt og lyv til meg, lille venn!
Jeg er så lei meg
Dans for meg da!

Sannhet, sannhet, sannhet
Iskald kulde, kinnbitere
Snø, snø, snø
Ingen vits i å bygge snøhule nå

Sannheten er i sannhet en usannhet
Klør og vær og vind og grusomhet
La meg spise dopapir igjen!, ber jeg deg
Jeg vil spise dopapir!



Tilbake står vi
og ser på den lille hvite kisten
Som rommer så mye kjærlighet
Tapt håp, tapte drømmer

En ny tid i vente
En ukjent tid, en ukjent gate
Vi vet ikke hvor lang veien til målet er
Noe kart finnes ikke, tid finnes ikke

Og her er hva vi har for øynene;
en sti av kull, aske og ild
Dampende varme
Som vil bli dynket i saltvann

Så her står vi
Det er her vår nye vei starter
Og egentlig,
er det bare å begynne å gå

Så vi tar hverandre i hendene
Og begynner å gå
Føttene brenner, smerten iler
Saltvann renner fra våre øyne


Men vi holder sammen,
Deler saltvann
Bygger tro

Og vi stopper aldri å gå... 

Mindre blogging

Først vil jeg bare gratulere min kjære venninne Ingvild-Sofie med 22-års dagen, masse til lykke med dagen, vennen min

Så over til det innlegget egentlig handler om...

Jeg kommer til å blogge mindre fremover, for jeg skjønner jo at folk tror jeg sørger hele tiden, og at de tror jeg drar sorgen med meg inn i absolutt alt (noe jeg ikke gjør). Selv om jeg har skrevet flere ganger at bloggen er en arena for sorg, og ikke noe annet, så tror de det, og da føler jeg ikke at denne bloggen har noe hensikt. Den føles helt misforstått - den handler ikke om å sørge hele tiden, men om å formidle et budskap om sorg. Den handler om hvor hardt et slag det er i magen å miste et barn, om jeg kan si det på den måten. Ja, jeg er bevisst på at barnet lå i magen, og det gjør bare uttrykksmåten enda bedre. Vet ikke om jeg orker å blogge noe særlig mer, faktisk. Så misforstått føler jeg at bloggingen min er blitt.

Hva er en rekkegrav?

Dagen min begynte ganske bra, men nå ble den bare tung.
For det første hadde jeg IKKE fått beskjed om at fristen for å sende inn hånd og fotavtrykk til begravelsesbyråets fabrikk, var den 17 . juni  - altså for å få stenen opp innen 15. juli. Nå kommer ikke stenen opp før i september! Da er jo sommeren over her i Nord-Norge , og det er så godt som vinter snart! Får jeg ikke pynta ordentlig nå om sommeren, med flott sten eller noe? Jeg blir så lei meg. Sitter her og griner.

Dessuten så fikk jeg beskjed om å lete opp reglementet for kirkegården selv, på kirken.tromso.no...
Da jeg ringte kirkekontoret, fikk jeg bare beskjed om å spørre begravelsesbyrået, det var vanlig at de leverte ut reglementet, og når jeg ringer dit, så må jeg gå på kirkekontoret sine nettsider!
Mens jeg sitter og leter, så finner jeg masse annet som har med gravferd, og forberedelser til gravferd å gjøre. Først begynte jeg å gråte enda mer på grunn av det, det ga meg så mange vonde minner tilbake, men ikke nok med det. Plutselig kommer jeg over denne vedtekten, noe som skulle ha vært gitt beskjed om allerede FØR gravsted ble valgt:

"Vær oppmerksom på at dersom rekkegrav velges, lar det seg ikke gjøre å reservere plass til senere bruk ved siden av. Vi har egne felt for både rekkegraver og for festegraver. Et gravsted kan bestå av inntil tre graver (to av disse kan da være reservert til seinere bruk ved såkalt feste)."

Men ved nærmere ettertanke, kan jeg ha misforstått, hva er en rekkegrav? Klarer ikke finne

Overrasket - jeg har vunnet...

Nå ble jeg i grunn litt overrasket, mamma ringte meg i dag og sa at det var kommet en pakke til meg, og hun spurte om hun skulle åpne den - jeg ante et lite håp om at det kunne være monotypiene som forsvant i Trondheim på kunstworkshopen, men det var jo egentlig ikke logisk, hvor skulle de ha fått adressen min fra? Det stod ikke en gang navn på bildene - noe jeg angrer på. Jeg spurte til og med: "Skal jeg signere?" - "Neida, det trenger du ikke gjøre," svarte lederen. Jeg var jo bare teit som ikke signerte. Og hvorfor skulle jeg ikke? Jeg kunne i det minste signert på baksiden..

Mamma sa at pakken kom fra Nordland fylkesbibliotek, og da tenkte jeg  "hæ? hva har de med