UKM-festival i Trondheim

(Foto: Eivind A. Hansen) 

I morges stod jeg opp samtidig som den vidunderlige kjæresten min - jeg ikke fikk sove mer. Ikke fordi jeg ikke var trøtt, for det var jeg - men det var fordi jeg tenkte på åndsverkene mine som forsvant i Trondheim etter kunstworkshopen i helgen. Det er akkurat som om noen bare har kastet dem eller stjelt dem, for leteaksjonen har ikke ført til noe som helst, og det gjør meg så uendelig trist. Om de ikke blir funnet, håper jeg virkelig at jeg tilfeldigvis kommer over dem på en vegg et sted i fremtiden.

Jeg skal forklare dette bedre nå. I helgen var jeg med som reiseleder for Troms fylke til UKM-festivalen 2011 i Trondheim. Det var i bunn og grunn en positiv opplevelse - en

Og jeg fortsetter å glemme...

Hvor er det blitt av konsentrasjonen min?
Jeg glemmer alt mulig. Har til og med prøvd å skjerpe meg, men det går visst ikke helt som planlagt. Jeg glemmer å ta viktige telefoner, jeg glemmer avtaler, jeg glemmer invitasjoner. Hadde det ikke vært for at jeg la inn påminnelse i kalenderen, hadde jeg aldri i verden husket avtalen med sosionomen, eller husket å ta et par viktige telefoner. Likevel er det noen samtaler jeg har glemt å ta, og nå kan jeg ikke ringe før på mandag. Jeg har i hele 3 dager glemt å levere siste sykemelding på NAV. Er nødt til å gjøre det på mandag.
I går glemte jeg at jeg var invitert med på tivoli av Viveka og Charlotte. Er det mulig?
Ikke at jeg egentlig er så glad i tivoli...

Den 10. mai glemte jeg invitasjon til grilling med LUB (landsforeningen for uventet barnedød) Troms fylkeslag, jeg kom på det samme kveld, men da var det for sent. Og den 15. mai glemte jeg av grilling i lavvo med sorggruppen - det var liksom avslutning før sommerferie. Dette husket jeg imidlertid ikke før 2 dager etterpå; "herregud, vi skulle vært på grilling med sorggruppen for 2 dager siden! Hvordan kunne vi glemme det?" Jeg har vært litt dårlig til å fortelle Kai om slike invitasjoner, har bare nevnt det i forbifarten. Han ville sikkert husket det, om jeg var litt flinkere til å informere han...

Jeg skal i møte med NAV 22. juni, og prate om attføring, helse og arbeid. Si at nå vil jeg

Det å ha med det døde barnet hjem

Jeg tenker på at det er mange som faktisk ikke hadde med seg babyen hjem da det var dødfødt, slik at det fikk være i det miljøet og de omgivelsene det skulle ha vært i om det hadde overlevd. Da vi var på sykehuset med et dødt barn i magen, forstod vi det sånn at det var helt vanlig, det å ha med det dødfødte barnet hjem. Derfor trodde jeg automatisk at alle gjorde det.

♥♥♥ L ♥♥♥

Ville bare vise dere et søtt bilde som Viveka dedikerte til meg og Linnea

Hun var på Sommarøya og tegnet et hjerte med bokstaven L for Linnea inni i sanden. Synes bildet ble så utrolig søtt og fint, og fargen er bare nydelig
♥ ♥Tusen takk, Viveka min ♥ ♥

Samtidig kan jeg vel nevne noe jeg har tenkt på i det siste:

Jeg har i løpet av den siste uken, sett veldig mye krim der barn og babyer er innblandet, og jeg synes ikke noe om det. Barn og små babyer har ingenting med krim å gjøre. Spesielt ikke når de blir drept! Jeg kan dra fram eksempler som f.eks. Varg Veum - Falne Engler og enkelte episoder av Inspector Lynley. Jeg kjenner jeg blir dritnervøs med en gang det er barn involvert i historiene. 

(Jeg vil be dere hoppe over de to neste avsnittene, dersom dere ikke vil vite for mye om handlingen i filmen Varg Veum - Falne Engler)

Den siste tiden med Linnea

Linnea Aurora holder pappaen sin i hånden.

13. juni 2011 - 7 måneder siden fødsel..

Først vil jeg si at jeg har verdens snilleste lillebror på 11 år, som sier at han også vil sende inn klage til kirkekontoret... Jeg blir rørt over hans omtanke. Han bruker å si til mammaen vår hvor pene storesøstre han har når han ser bilder på nettet. Han er altså skjønn ♥ Nå er han jo også onkelen til Linnea, og sørger vel på sin måte - han er en sensitiv gutt - men dette kan umulig ha gått så hardt innpå han da han nesten ikke så meg mens jeg var gravid? Han bor nesten 2 timer unna - det jeg mener er at jeg vet ikke om han har forstått dette helt. Han er jo ikke onkel fra før av, men han har tross alt en liten bror på 3 år, og han kan huske tilbake til den tiden da minstemann var baby. Jeg lurer faktisk veldig på hvordan han tar det. Jeg husker at han var flau da han fikk høre at han skulle bli onkel, det var egentlig litt komisk.

Men han var her og fikk se Linnea ligge kald og urørlig i voggen sin dagen etter fødsel - han gråt på skulderen min den dagen, da jeg hadde sluttet å gråte selv. Da var det jeg som måtte være sterk og trøste han. Og jeg så at han gråt i begravelsen, jeg har et bilde av han der han smiler gjennom tårer. Det er for meg et sårt og vakkert bilde av en stolt onkel, og en fantastisk lillebror. ♥
Minstemann var forsåvidt apatisk under minnestunden her hjemme, jeg tror han forstod at det skjedde noe vondt og vanskelig, men ikke helt hva. Han stod helt stille og så på Linnea i voggen, og fikk høre at han var onkelen hennes. Han så sjenert og - som sagt - apatisk ut, ble holdt i hånden, holdt fingeren på leppen, slik usikre unger gjør. Jeg tror nok han forstod at noe foregikk, og han merket nok at folk rundt han var lei seg.

Vel, her kommer det som innlegget egentlig dreier seg om, jeg har faktisk holdt på å skrive det i noen dager nå, men det tok sin tid å finne de rette ordene, det var så mye som skulle med her...

Ofte tar jeg meg i tenke noen "ulovlige" tanker, som for eksempel "neste gang skal jeg ikke gjøre det sånn, og; hvorfor gjorde ikke vi det? Det høres så fint ut, det må vi passe på å få gjort neste gang..." Som om at er en selvfølge at vi skal miste en gang til.

Dessuten tenker jeg også:

Sløyfer av affeksjonsverdi, fjernet av kirketjener!!!! GRRR...

Jeg er så ufattelig, ufattelig sint! Jeg hater den kirketjeneren som har gjort dette av hele mitt hjerte.... Jeg er såret, støtt, lei meg og ikke minst sinna!!

Jeg besøkte graven, og skulle endelig rydde vekk de visne blomstene fra begravelsen (har liksom mota meg opp til det nå) og ta med meg hjem minnessløyfene fra familie i Australia og familie her hjemme.... Tror dere ikke en forbanna kirketjener hadde vært der før meg og stukket av med sløyfene?!?! Herreguud, jeg er så sint, jeg sendte inn klage til kirkekontoret, jeg tviler på at de kommer til å gjøre noe for å få tak i sløyfene til Linnea Auroraen vår, de er sikkert langt av gårde allerede.. De sløyfene var av affeksjonsverdi! De lå oppå jordhaugen som enda ikke er planert ut... Det var ikke mulig å bruke gressklipper der, og ikke var det gress der å klippe uansett!!! Og om det handlet om at sløyfene lå for langt unna korset (har ikke fått sten enda), så må jeg nok en gang forsvare det med at jordhaugen enda ikke er planert ut, og dessuten - om dette var et problem - så kunne jo bare kirketjeneren lagt sløyfene med blomstene nærmere korset, eller lagt sløyfene under den tunge englepryden som stod der - da ville de ikke blåst bort, iallfall...

Velmente råd, sorg og psykisk lidelse

Det er rart det der, hvordan jeg den ene dagen kan skrive at jeg har vurdert å legge ned bloggen fordi jeg er redd jeg skremmer vordende mødre, eller andre mødre, og spesielt da nybakte mødre, med min historie - for neste dag å få et velment råd om å legge ned bloggen fordi noen tror jeg dyrker og fremkaller sorgen ved å skrive, og gjør alt verre for meg selv. Det er faktisk ikke slik. Bloggen og Englesiden er, som mange sier, kun en arena for sorg og tanker i sorgen, intet annet.

Dette innlegget, merker jeg ble veldig rotete og fullt av gjentakelser, men jeg fant liksom ikke den rette måten å skrive dette på, så derfor endte jeg opp meg å skrive det på "hundre" forskjellige måter. Ha tålmodighet med meg... Det er sjelden jeg har så vanskelig for å finne de rette ordene... Jeg føler fortsatt at jeg ikke fikk helt fram det jeg ville...

Når jeg nå beskriver den psykiske lidelsen "sorg" i dette innlegget, så menes sorg over tapt liv, ikke kjærlighetssorg - dersom jeg faktisk mener jeg kjærlighetssorg, så står det kjærlighetssorg... Ville bare ha det klart før jeg begynte.

Jeg vil først og fremst gjerne at dere leser denne artikkelen (Minnes død sønn på nett), som handler om nettopp dette med «å sørge på nett». Den er helt relevant i forhold til dette innlegget. Jeg skrev for en tid tilbake også om artikkelen "De knuste drømmers rom" som er minste like bra, virkelig anbefalt! Disse tekstene gir god forståelse. Samme med bloggen til Plomma og Anne - Min glede, min sorg, mitt liv, som begge er gode skribenter.

Søker skuespillere (urelevant innlegg)

Dette er et meget urelevant innlegg i forhold til denne bloggen, men jeg har et veldig viktig budskap å spre, så bær over med meg...

Min venninne Viveka Rudi Vågene og jeg planlegger en film under tittelen "Under Stjernene" i samarbeid med Filmhuset Tvibit. Dette er et veldig spennende og viktig prosjekt som vi ønsker å gjennomføre på så profesjonelt nivå som mulig.

Det kan også nevnes at jeg nå (endelig) har satt i gang dette prosjektet for å komme meg noe videre i livet etter Linneas død, for å ha noe å henge fingrene i, og for å bli motivert og styrke selvfølelsen min igjen.

Filmen er en dialogfilm, og er basert på en novelle.
Dere kan lese mer om filmen på vår facebookgruppe;
Under Stjernene - støtt og hjelp oss i vårt store prosjekt!

I denne forbindelse søker vi skuespillere og statister (personer som passerer).
I hovedrollene er 2 gutter (Gutten: Tilsynelatende 15 år. Den fremmede: Tilsynelatende 17 år.)

Hvis du kunne være interessert, eller kjenner noen som er, sjekk ut vårt facebookarrangement her: AUDITION mandag 6. JUNI 2011, kl. 1800 - 2200 på TVIBIT, Fredrik Langesgt. 29, 9008 Tromsø.
Der kan du lese mer om rollene.

Opplegget for audition, finnes i et eget dokument under gruppen.
Audition kan også avtales privat dersom tidspunktet ikke passer.

Ta gjerne kontakt på e-post, for henvendelser/spørsmål ang. filmen/audition: understjernene@hotmail.no

Det var altså hotmail.NO!
ikke hotmail.COM..

Vel møtt!


Igjen, beklager urelevant innlegg...

Tattooskissen i margen til høyre :)

Jeg fant ut at det ble veldig fint med en Photoshoppet versjon av tattooskissen min i margen til høyre, den setter et ekstra særpreg på bloggen min :)
Hva syns dere?