tirsdag 31. mai 2011

Anbefalt blogginnlegg

Her beskriver Plomma mer eller mindre mine tanker og følelser på en prikk! Jeg oppfordrer dere sterkt til å lese. Innlegget heter "Fellesskapsfølelse". Hun skriver generelt sett en utrolig bra blogg, med et godt budskap!

Uletrang, tårer, snørr og latter

Her er avtrykk av Linnea Auroras nydelig små hender og føtter, som dessverre ikke skulle bli større. Skulle ønske jeg var med jordmor og tok avtrykkene selv, men jeg var så i sjokk, at tanken slo meg ikke.
(Alle bilder på dette blogginnlegget, 
er rettsmessig mine.)
 
I dag har jeg bare lyst til å skrike høyt, rope, kjefte, kaste, knuse. Jeg har denne uletrangen, som så fint er beskrevet i Anne Mia Myhres bok;
"DET KAN IKKE VÆRE SANT... når et lite barn dør"

Jeg har bare lyst til å sette meg ned og ule høyt så alle kan høre det, og likevel må jeg gjemme meg i en krok på ett bad. Boken fikk meg til å gråte, forresten, absolutt en anbefalt bok, nydelig skrevet om hennes lille etterlengtede sønn, og om sorgprosess og uletrang.

mandag 30. mai 2011

I mitt hjerte...

Så lukker jeg deg i mitt hjerte inn,
jeg gjemmer deg innerst inne.
Der skal du for alltid bo min venn,
som et kjært og dyrebart minne.


Det er bare et så utrolig fint vers...

torsdag 26. mai 2011

Englevakt

Linnea har forresten fått seg en liten englevakt på graven nå :)
Var der i går sammen mine venninner Karoline og Ida Henriette.
Tusen takk for at dere var med, jenter

Gudmor Karoline la noen gule blomster på graven
(Klikk på bildet for å se større)




Vi har fått kattunge...

I det siste har min kjære Kai Håvard hatt så lyst på en liten kattunge å kose med, men siden jeg er allergisk, har jeg sagt nei. I går kom jeg over den søøteste lille myke saken i byen, og tok henne med hjem. Hun krever ikke så mye annet enn kos. Og vet dere hva, som egentlig var helt tilfeldig? Jeg hadde tenkt til å fjerne merkelappene, helt til Kai oppdaget at det stod "Aurora" på den ene. Var det skjebnen? Så nå heter hun Aurora, vår lille kjæledegge. Her er et par bilde av henne, ser hun ikke myk og god ut? Også blir hun aldri voksen, og vi trenger ikke være redde for å miste henne...



Så mye press

Sorgen og smerten ligger som en sten i magen i dag, en demper på en dag som ellers kunne blitt så bra. Lengselen suger all energi ut av meg. Jeg har så mye jeg skulle ha gjort, men som jeg bare ikke har overskudd til å orke. Jeg er kvalm og sliten og har hodepine, men jeg fikk ikke sove noe mer på morgenkvisten. Kai Håvard min dro på jobb, og jeg kjente at hvis jeg sovnet, ville jeg antakelig få grusomme mareritt. Det hender det at jeg får når jeg er alene. Allerede da hadde jeg vrangforestillinger om edderkopper som kom smygende inn gjennom vinduet fra boden og krøp inn i munnen min. Rommet føltes mørkere og skumlere, og trangen til å stå opp og slå på lys og musikk for å føle meg tryggere, overvant lysten til å sove. Så da stod jeg altså opp, leiligheten er nå i full belysning, jeg har tent lys for Linnea Aurora, hører på musikk og har drukket en kopp kakao.

Og her sitter jeg da, føler presset, alt som henger over meg som jeg burde ha gjort, men som jeg

tirsdag 24. mai 2011

Minnestatovering og atopisk eksem? Erfaring, noen?

Jeg har tenkt en del på dette, bare ikke nevnt det for noen tidligere.
Nå kom jeg over et galleri på Englesiden med bilder av minnestatoveringer for de kjære barna, og nå får jeg jo bare enda mer lyst på en selv. Tenkte først at jeg kunne la være, men har så inderlig lyst til dette.

Problemet mitt er i hovedsak ikke penger, men når sant skal sies, har jeg ikke så god råd egentlig. Tatoveringen behøver jo aldeles ikke å være så stor, og en liten tatovering behøver vel ikke bli så innmari dyrt. Og når det gjelder smertene ved tatovering, så kan de vel egentlig ikke være verre enn å føde...

Problemet derimot, er min kronisk atopiske eksem. Jeg vet ikke om jeg tør å tatovere meg, er redd for infeksjon i tatoveringen... Eksemen min kan være ganske ille til tider, noen der ute som har erfaring med periodevis ille atopisk eksem kombinert med tatovering?


lørdag 21. mai 2011

"De knuste drømmers eske"

Nå har jeg dekorert ferdig esken til Linnea, en eske med lokk fra kremmerhuset som egentlig originalt bar et indisk preg - jeg kjøpte den med den hensikt å lage engleeske av den - et sted å oppbevare Linnea sine ting og minner fra graviditeten og begravelsen - klær, sengetøy, bilder, bøker, musikk, brev m.m. Jeg skrev tidligere om "De knuste drømmers rom", så nå har jeg gitt denne esken tittelen "De knuste drømmers eske".

fredag 20. mai 2011

På denne merkelige dag, er jeg fjern

I dag har jeg en merkelig dag. Jeg er ikke meg selv - skulle til å si "overhodet" - men det ville være å lyve, for litt meg selv er jeg jo. Innimellom. Akkurat nå for eksempel.

Det har seg sånn at jeg er ganske borte i dag, jeg gjør ting, slik som Connie ville ha gjort. Vel, i hvert fall nesten. Jeg tok bussen til byen, og gikk inn på Kaigata legekontor hvor jeg endte opp med å fortelle en lege om at jeg klarer å gjøre min egne ting, men jeg greier for tiden ikke å gjøre ting der jeg må forholde meg til andre, for da føler jeg plutselig at det kreves så mye av meg. Nå til dags så kreves det et tonn krefter hos meg bare for å gå en tur.

Jeg ordnet meg en sykemelding med sykemeldingsgrunnlaget "Psykisk ubalanse situasjonsbetinget" og "Eksem atopisk". Det er første gang "Psykisk ubalanse" har stått som grunnlag og diagnose hos meg i tillegg til eksemen. Jeg ble nesten litt sjokkert.

onsdag 18. mai 2011

Pyntet på graven :)

I det siste har vi besøkt graven ganske ofte, egentlig fordi det har vært så fint vær at det har gått an. Lysene vi tenner har begynt å vare litt lenger før de slukker. Det føles godt. Jeg blir mer motivert til å dra dit, i tillegg til at man ikke blir blåfrossen av å være der nå.

Jeg skulle egentlig bare vise noen bilder av graven hennes, vi har pyntet litt der. Plantet en blomst, og satt ned et par sommerfugler og en marihøne. Ble det ikke fint? :-)

På 17. mai var vi der og plantet et flagg til henne, men utover det feiret vi ikke dagen egentlig. Kai var ikke helt frisk, og fra min side var det depresjon og tanker. 17. mai - barnas dag - hadde ting blitt som planlagt ville jeg ikke nølt med å stå tidlig opp for å trille vogn i byen og få vise fram mitt lille vidunder. Da vi tok bussen gjennom byen, hadde jeg lyst til å hyle ved synet av alle barna med ballonger, og mødre med barnevogner. Særlig unge mødre, på min alder. Jeg ser de overalt...




fredag 13. mai 2011

Ett halvt år har gått...

"Det er ett halvt år siden nå. Hun har vært død i et halvt år allerede! Jeg forstår det liksom ikke. Hvordan er det mulig?! For meg kunne det like gjerne ha gått en måned! Jeg skjønner virkelig hva de mener med uttrykket "Jo eldre du blir, jo fortere går tiden". Jeg vil ikke at tiden skal gå. Jeg vil aller helst leve i den tiden der sjokket var like stort for alle, sjokket over at hun døde. Tiden før begravelsen fant sted. Tiden da ting ikke hadde gått ordentlig opp for meg enda."
Dette var et sitat fra mobilnotatene mine, skrevet den 10. mai 2011.

Jeg kunne ha skrevet en hel del fra notatene på telefonen min nå, men føler at mye av det bare blir gjentakelser, og noe kan også virke litt makabert - har noen makabre tanker og bilder i hodet, som egentlig ikke egner seg for offentligheten... De er vonde nok for meg å tenke på.

Men her er iallfall et lite notat fra telefonen min i morges, da jeg nylig hadde våknet:

søndag 8. mai 2011

Svekket konsentrasjonsevne, umotivert til alt

Så rart. Jeg kom over en tekst på nettet, og gjett hva overskriften var? "Da Linneah Michelle ble født". Ved siden av var det bilde av en liten jentunge. Det traff meg midt i magen, for i utgangspunktet ville jeg at Linnea vår skulle hete Linnea Michelle, istedet ble det Linnea Aurora til slutt. Er uansett glad for at det ble Linnea Aurora, angrer ikke på det valget. Det passer så perfekt

Jeg har noen tunge dager nå. Har ikke motivasjon til noe. Egentlig helt siden Linnea døde, så har jeg ikke vært motivert til å "bli til noe". Jeg hadde drømmer, store drømmer, og små drømmer, slik som alle har. Ønsket om å jobbe profesjonelt med film, føles liksom ikke så viktig lenger, ei heller forfatterdrømmen. Det eneste jeg orker å gjøre nå, er litt kunstnerisk aktivitet, for det behøver ikke nødvendigvis å bli bra, jeg bare leker meg kunstnerisk. Også kan jeg bruke så mye tid jeg vil på bildene mine eller hva jeg enn finner på å lage. Kan ta pauser når jeg vil, eller forkaste ideer jeg ikke blir fornøyd med. Det krever liksom ikke så mye.

Selv om jeg bedriver kunstnerisk aktivitet på fritiden, føler jeg meg ikke motivert til å gå på det malekurset jeg egentlig tenkte å begynne på hver onsdag. Det er Kunstskolen i Tromsø som driver voksenkurs. Jeg skulle egentlig gå for første gang onsdag 30. mars, men da dagen kom, hadde jeg glemt det. Kom på det litt for sent, så tenkte å vente til onsdagen etter. Men etterpå har jeg glemt hele kurset inntil i går. Det er snakk om hele 5 onsdager med malekurs som har sklidd ut av hukommelsen min! Skjønner ikke at det går an å være så glemsk. Jeg glemmer alt mulig. Alt som har skjedd - og som skjer rundt meg - har vel svekket konsentrasjonsevnen min. Jeg glemmer stadig vekk viktige ting. Som f.eks. møter med NAV o.l. Ja, det har skjedd...

Men... Har forresten ikke så lyst til å gå verken malekurs eller noe akkurat nå. Håper det endrer seg med tiden. Akkurat nå er min største drøm å få praksisere mammarollen og bruke morsinstinktet...


tirsdag 3. mai 2011

Skulle ønske jeg kunne leve i en drøm

Hver eneste natt de siste par ukene, har jeg hatt masse drømmer. Jeg ser på de som drømmer med det samme jeg husker dem, men mareritt når jeg tenker over det, for det er så vondt å tenke på hvor fine drømmene var..

Det at jeg husker masse jeg har drømt, tilsier vel bare at jeg sover dårlig. De fleste drømmene, kobler jeg til Linnea Aurora. Jeg vil begynne med den utrolig såre drømmen jeg hadde i natt, det var så utrolig vondt å våkne fra den og oppdage at det bare var en drøm...

Jeg drømte at Linnea skulle begraves, et helt år etter at hun døde. Det var en tung stemning i kirken, masse lys var tent, og det var veldig pent der. Blomster overalt, og fargene fra bildet til venstre fylte rommet. Da jeg skulle til å begynne å lese opp noen minneord, hørte jeg en underlig lyd, som om det var fjern barnelatter bakerst i kirken. Så var det noen som sa: "Det er Linnea! Og hennes tvilling Ingrid!" Barna spratt opp av et hull som åpnet seg i gulvet. Tvilling? Hadde Linnea en tvilling? (Vi har "kun" mistet ei jente, men i drømmen mistet vi tydeligvis tvillinger). Barna kom springende mot meg, med store lykkelige smil om munnen (de kunne tydeligvis både gå og snakke, og var like store som ett-åringer). Barna sprang inn i favnen min, jeg lo og gråt. "Dere lever!" sa jeg. "Hvordan er det mulig?!?" jeg kysset de begge på pannen og klemte de inntil meg. Ble så overveldet og lykksalig.

De forklarte at de hadde klart å overtale Han på den andre siden til å la de få leve, for mamma hadde det så vondt. Men det hadde tatt lang tid å overbevise Han på den andre siden om at de måtte få komme tilbake til Livet. De hadde vært ved det hvite lyset i ett helt år, der hadde de snakket med hvite, vakre engler og andre barn. Det hadde vært en stor grønn eng der med masse trær, og de hadde lekt i en stor trehuske med blomsterbånd. De hadde hatt det fint der, men savnet mammaen og pappaen sin. Jeg begynte å