Det skal IKKE ties i hjel...

Nå kommer ett lite innlegg i natten. Har forstått at noen bare ser på dette jeg har opplevd nå, som trist og sørgelig, og nettopp det er jo grunnen til at emnet blir tabu. Folk tør ikke å snakke om det, de tror kanskje at det blir bedre av å tie det i hjel... Har opplevd at jeg ikke tør å ta opp temaet selv noen ganger, redd for å støte, og la det oppstå en vanskelig situasjon. Føler ofte at folk mener jeg burde vært mye lenger i sorgprosessen nå. De sier at sørgetiden er på ett år, pga. alle fasene og merkedagene man skal igjennom, men dette betyr ikke at sorgen har gått over etter det ene året. Sorgen vil alltid være der, men den vil forandre karakter over tid, har jeg hørt. Det stemmer nok også. Jeg vil alltid ha ett barn for lite.

Vel, det jeg vil fram til er at dette skal aldeles ikke ties i hjel, for da tenker jeg jo mye mer på det. Det gjør om enn bare sorgen enda vondere å bære. Jeg vil at det skal være noe fint ved dette også, ikke bare trist å sørgelig. Hun er min datter, min lille nydelige datter. Jeg vil snakke om Linnea min på en fin måte, vise bilder, fortelle hvor mye hår hun hadde, hvor myke kinnene var, hvor perfekt og velskapt hun så ut, og at hun liknet på pappaen sin. Og på sin nye tante på farsiden, lille Kaia. For de ligner, og det gir meg på en måte en god følelse. En liten pikebaby med vakre åpne øyne, lyser imot meg på ett nyfødtbilde fra februar. Hun har akkurat den samme nesen, de samme ørene og kinnene som Linnea, og nesten like mye hår på hodet. Det er nydelig, aldeles vakkert. Håper det er ok at jeg skriver dette, gi meg beskjed om jeg gjør noe galt :)
Kaia er en nydelig jente!

Det var vel det jeg hadde på hjertet i kveld. God natt, alle.
God natt, Kai Håvard min ♥
Og god natt, Linnea vår ♥

De knuste drømmers rom (anbefalt artikkel!)

Akkurat nå føler jeg meg ganske egoistisk å selvsentrert, klarer ikke helt å glede meg på andres vegne, le av morsomheter og tørre vitser, eller føle medlidenhet med noen, med mindre de er i samme situasjon som meg... Knapt nok da. Men jeg prøver, så hardt jeg kan. Vet bare ikke om jeg klarer nok en skuffelse nå. Eller, jeg vet jo at jeg alltids kommer meg igjennom ting, men  det med tungt hjerte, akkurat nå kan det minste problemet bli stort. Som å gjøre en mus om til en elefant. Men jeg synes virkelig ingen burde klandre meg, jeg har nå gått inn i "De knuste drømmers rom", og der kommer jeg nok til å bli en stund...

Ja, jeg leste en veldig fin artikkel på nettet, fant den via bloggen til Plomma - de knuste drømmers rom. Artikkelen heter altså "De knuste drømmers rom", og handler om at sorgen inneholder ikke bare ett, men to rom. - Det ene rommet er sorgen over tapet, over det vi mistet, det andre rommet er "De knuste drømmers rom", sorgen over den drømmen som ikke kunne realiseres, den drømmen som ble knust, den drømmen vi ikke fikk gjennomført. Det som ikke skjedde. I det ene rommet, har vi med oss venner og familie, i sorgen over tapet, i det andre rommet går vi som oftest alene - altså "de knuste drømmers rom". De planene som ble lagt i grus... Jeg trenger jo ikke å skrive mer her. Bare les artikkelen, den er veldig, veldig viktig! Den var utrolig sterk lesning for meg, den fikk meg faktisk til å gråte.. Kanskje nettopp fordi den er skrevet av en "utenforstående", en prest som aldri har mistet noe barn. At ett utenforstående menneske kan sette seg så mye inn hva en sorg innebærer, er utrolig rørende, inspirerende og fantastisk. Artikkelen anbefales virkelig! Noe til ettertanke.

Jeg vil avslutte med ett vers jeg fant på Englesiden for englemammaer og englepappaer (ett lukket forum):

"They say memories are golden
well maybe that is true.
I never wanted memories,
I only wanted you.
A million times I needed you,
a million times I cried.
If love alone could have saved you
you never would have died."

Drømmen om det som skulle vært + bilder

Dagene går, og tankene om Linnea er der hele tiden nå. Klarer ikke slippe de, ikke en dag, ikke en time, ikke ett minutt, ikke ett sekund... Jeg vet at overalt der ute i verden, sitter det lykkelige mødre med vakre små babyer, og barn som vokser opp... Og alt jeg sitter igjen med er en lusen hårlokk, ett par hånd og fotavtrykk, og rundt 800 bilder i påminnelse om hva som skulle ha vært. Lykkelige gravidebilder, ett ulykkelig gravidebilde, nyfødtbilder, både fine, såre og sterke, bilder fra sykehusbesøk - veldig sterke -, bilder fra begravelsen og Linneasouvenirer...

Dikt og minner, minnet om hvordan det var å stryke henne over håret, kjenne den kalde hånden rundt fingeren min, det er som brent fast i hukommelsen, når jeg lukker øynene, kan jeg nærmest føle hennes kulde, hennes glatte hud og hår, hennes myke hender.

Men det er alt jeg har. Jeg må gjenoppleve disse minnene hele tiden, og får ikke mulighet til å skape nye, føle hennes nærhet på ordentlig, kjenne hennes varme... Det nærmeste jeg kommer mitt første barn, er å føle på disse minnene, og å se på en liten hårlokk... En hårlokk jeg ikke kan holde mellom fingrene, for den er teipet fast. Skulle ønske jeg kunne kjenne på den, men jeg vil ikke ta bort teipen og risikere å miste deler av Linnea på gulvet, for at det så skal forsvinne i støvsugeren.. Nei, aldri.

Her kommer noen bilder som forteller litt av historien... Følte for å dele dem.

  Et forelsket par, uvitende om fremtiden...

Ang. forrige innlegg ("Hyklersk?")

Jeg tror forrige innlegg ble litt misforstått. (Mottok kommentarer både her og på facebook). Grunnen til at jeg har alle de følelsene ang. ordet død og krim og slikt, har med at Linnea døde, det nevnte jeg ikke i innlegget, tenkte det måtte være åpenbart fordi det er skrevet på nettopp denne bloggen. Jeg reagerer til og med på "I'm gonna kill him!" i komiserier... Høres ganske teit ut, men jeg gjør det, fordi det gir meg assosiasjoner til død, som igjen gir meg assosiasjoner til Linnea og sorgen min. Så problemet er jo egentlig assosiasjoner i dette tilfellet, selv om jeg ellers aldri har vært plaga med assosiasjoner i større grad. Som noen andre sa til meg, så har jeg nå opplevd døden på nært hold, og døden får en helt annen betydning for meg enn for noen som ikke har opplevd den på den måten.

Jeg skrev at jeg føler at å se på krim er hyklersk, fordi vi liker ikke død i virkeligheten. Poenget er forsåvidt at jeg kan synes krim er spennende, og nettopp det er grunnen til at jeg føler meg hyklersk. (Som jeg skrev, så liker jeg jo igrunn serier som "Wire In The Blood".) Og hver gang noen dør i krimseriene, tenker jeg på at Linnea døde.. På hvor teit det er å bruke død som underholdning, når mange lider av sorg pga. forferdelige tap til døden.. Slik som jeg gjør.


Håper jeg fikk fram poenget mitt nå..

Hyklersk?

Har bare noen tanker jeg må få delt med dere... Begynte egentlig på ett annet innlegg, men det kommer senere, med en del bilder og noe tekst.

Jeg føler meg så hyklersk når jeg ser på krim. Syns oppdikting av krim, mord, død etc. er hyklersk, for vi liker jo ikke hvis det skjer i virkeligheten, hvorfor like det på film? Tenk å "leke" med døden, også plutselig en dag får du kreft i altfor ung alder. Da "leker" du ikke med døden lenger... Mener bare at man kanskje syns prinsippet "døden" er "spennende", og derfor lages det krimserier om det, eller kunstneriske bilder, enten med blod, piggtråd, skallete damer, kniv o.l. 
Men når du plutselig befinner deg i en spesiell situasjon, er ikke døden så spennende lenger.... Da er den bare kald, nådeløs og jævli... Rett og slett.  

Sang fra Kristina

For noen fantastiske mennesker jeg kjenner... Jeg blir overveldet. Kristina Liv laget denne videoen til Linnea, med egenkomponert vakker musikk ♥ Tusen tusen takk, Kristina ♥♥

Merketiden påske... Er bortreist.

Over 5 måneder har gått nå. Jeg skjønner det ikke, tiden står fortsatt stille. Jeg har reist til østlandet, akkurat nå er jeg på besøk hos min venninne Ingvild, eller dvs. kjæresten hennes egentlig. Måtte koble av litt. Har skjedd så mye i det siste, klarte ikke mer. Måtte bort fra alt. Tok med meg 2 innrammede bilder av Linnea. Vet ikke om det er en bra eller dårlig ting. De står iallfall på nattbordet. Følte jeg trengte de, når jeg ikke kan ha Linnea fysisk med meg. Jeg savner henne så inderlig.

Påsken er forresten en merketid for meg. I påsken for 2 år siden, møttes Kai Håvard og jeg. Påsken etter, fant vi ut at jeg var gravid. Denne påsken, har vi en grav å gå til...

Er ikke så mye mer å skrive nå, egentlig. Måtte bare oppdatere litt.
Ha en fin påske.

Gravsteinskisser fra fabrikken + blenderversjon av Kai Håvard!

På onsdag var vi i møtet med IMI begravelsesbyrå og fikk se skissene til gravstein fra fabrikken. De var kjempefine! De hadde laget en skisse uten, og to med lykt.

Personlig har jeg kun den skissen som jobbes videre på (fikk på e-post) og den er uten lykt. Fant ut at hvis vi skal ha lykt, så kan det ordnes siden, for det mest praktiske var å sette en lykt foran gravstenen. Det var også ett eksempel der gravlykta stod på en "utstikker" fra gravsteinens venstre side (var for øvrig gravering av hånd og fotavtrykk på denne utstikkeren), det var veldig fint, men det ville først og fremst bli skjørt (med fare for å knekke), og for det andre dyrere. Så vi gikk altså for stenen uten lykt. 

Støpt fast i november

Tiden etter at Linnea døde, har egentlig vært veldig fjern. Dager, uker og måneder går, uten at jeg merker det. Tiden står liksom stille. Jeg er enda låst fast i november 2010.

Folk sier at tiden har flydd, men for meg har den ikke det. Ikke har den gått sakte heller. Den har bare stoppet, og likevel forsvunnet bak meg. Det skjer forandringer med alle andre, men ikke med meg. Jeg er fortsatt meg. Støpt fast i november. Likevel er det april.

1. april stod stille forbi, uten husbrann, selv om dette var en aprilsnarr min kjære forsøkte

Hun levde, en gang...

Hun har vært her, i dette rommet

Med bankende hjerte

Og øyne som var blindet

Bortgjemt for verden

Så nær livet

Jeg husker det så godt;

Følelsen av en svømmende ål på innsiden

Åh, hvor det kiler

Og som jeg smiler

...For det er jo ikke en ål

Vi får se henne

Hun gnir nesen sin

med den lille hånden

Nikker til oss

«Ja, mamma, jeg er her fortsatt»

Men plutselig en dag

forsvinner signalet

Et lite dump kjennes

Hun ligger stille og urørlig

Vi ser henne ikke

Jeg er hjemme nå

Tenker tilbake

Lurer på hvordan veien ble så kronglete

Hvorfor rommet ble så tomt

...Det finnes ingen svar

Hun pustet aldri

i sitt lille private svømmebasseng

Men levde gjorde hun

Hun har levd her hvor jeg er

Og her var siste gangen hun levde

Hun har vært her, i dette rommet

Men aldri har hun satt en fot her

Og det skal hun ikke gjøre heller

Aldri skal hun komme tilbake

Aldri skal vi få se henne igjen...

- Mamma Connie